Det med tilhørighet

Nå har jeg jammen meg hatt en lang bloggpause. Bestemte meg jo for å holde denne bloggen oppdatert slik at jeg kunne se tilbake på dette året. Endte opp med å tenke "jaja, jeg skriver jo dagbok så det får holde", men så tenkte jeg det samme om dagboka også. "Holder vel at jeg blogger". Så da endte jeg opp med ingen av delene (tjæmpe pra). Så mye fantastisk har skjedd på en måned! Jeg innser mer og mer hvor liten tid jeg har igjen her. I begynnelsen klaget jeg sånn på at tiden gikk så sakte, men nå er det så mye jeg må få gjort før jeg drar! So little time! Men for å oppsumere høydepunktene fra den siste måneden;
-Påskeferie m Manchester turer og vertsøster-tid.
-Søster m kjæreste besøk
-Avslutningskamp på Bloomfield Road
-Overraskelsesbesøk av mor og Runar

Ellers har jeg bare satt pris på de små tingene i hverdagen som kommer med. I og med at dagene har blitt helt ordinære hverdager, tenker jeg ikke noe særlig på det. Jeg står opp om morningen, gjør de samme daglige rutinene før jeg springer ned til busstoppet med jakka halvt tredt over hodet. Rommet mitt ser ut som et Cecilie-rom (ehe), vertsøster og jeg ler, diskuterer, slåss (huff, hun går jo på karate..) og gråter sammen slik som vanlige søsken. Vertsmor, hundene og alt som finnes i dette huset med det rare i, kommer jeg til å savne noe helt forferdelig. Skolen, lærerne, de internasjonale elevene, fotballaget, trenerne, lagvenninnene, nordmennene og ikke minst vertssøstra, den deilige senga og rett og slett byen hvor alt kan skje, Blackpool.
Jeg følte det senest i går, det at jeg faktisk hører til her. Vertssøstra hadde tatt med seg to venner hjem. Jeg som en høflig storesøster hilste på dem med et lite snev av "velkommen hit/her bor vi/dette er mitt hjem"-kind of følelse. (Kjempe søte mennesker!) Og jeg blir så glad av stemningen! Spesielt når vi alle, med vertsmor og hennes venn, meg, Nisa og hennes venner, mingler og ler med litt gitarspilling og matlaging om hverandre. Akkurat som en stor, flott familie! Dette må være noe av det rareste jeg har brukt et helt innlegg på å blogge om, men det er rett og slett noe ved dette hjemmet som jeg ikke har lyst å forlate. Samtidig skal det bli så godt å få se blods-familien igjen! De er altså de fineste jeg har, i tillegg til alle de andre flotte menneskene jeg ikke klarer å vente med å se igjen! Nå gjelder det bare å (på godt norsk) jobbe rævva av seg for å få de ønskede karakterene. Første eksamen allerede på fredag! Så når dere der hjemme går rundt og vifter med hva enn dere har bestemt dere for å vifte med, sitter jeg inne i en kald, svær gymsal med tusen andre nervevrak av noen studenter og biter negler.

Men ja, rundt trettiåtte dager til en litt vimsete, part-english Cecilie full av nye inntrykk lander på lille Alta flyplass.
Blandende? blandene? hæ? Mixed feelings! 

Over og ut, kari og knut.



Memories ♥

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Cecilie Lyng

17, Alta

...er ei svært humørfylt og takknemlig jente som har opplevd alt for mye til en sytten-åring å være! Liverpool på Anfield, Muse i Helsinki, Norway Cup, Violet Road, Petter Carlsen, Unni Wilhelmsen! Og nå reiser jeg ut for å oppleve mer som utvekslingselev i Blackpool! Herligheter som gir meninger i livet: musikk, te, bøker, ipod'en, Nord-Norge, mørketid, jula, familien, fotball, mat, sure epler, midnattssola, Finnmark, treningsklær og ikke minst, the life itself.

Arkiv

hits